Vi har for tiden litt mer å by på enn nærområdene. Noen av dem som kommer hit, er kanskje de ressurspersonene som en gang, når forholdene i hjemlandet roer seg, vil vende tilbake og bygge sitt opprinnelsesland.

Nær sagt alle innvandrere jeg har møtt, som har kommet hit nylig, ville ønsket å vende hjem om de kunne. Det er ikke enkelt å leve i et land hvor de ofte føler seg uønsket, hvor de strever med språk og kulturelle koder. De som tar utdanning og greier seg godt, vil ha fått med seg mange nye perspektiver, ha samlet krefter og være mer kvalifiserte til å gjenoppbygge samfunnet enn de som lever på eksistensminimum i nærområdene. Mange vil også bli i Norge og bidra med nødvendig arbeidskraft og ressurser for alle i framtida.

Noen glemmer at Norge er en del av verden. På de fleste områder er vi totalt avhengige av «de andre» og deres arbeidskraft for å opprettholde egen velferd og overlevelse. Har vi glemt at vi har kommet i en situasjon der vi trenger billig, utenlandsk arbeidskraft? Hvorfor flagger bedrifter ut? De første innvandrerne kom oftest som sårt tiltrengt arbeidskraft.

Nå handler det om folk i nød. Ikke påstå at det er særlig kristelig å avvise mennesker som trenger hjelpen så desperat som i dag. Vi må ikke gå i fotsporene til Australia. I tillegg til å trå vår egen medmenneskelighet i søla, vil vi på sikt skape uvilje og kanskje hat mot oss selv ved å opptre så egoistisk og hardhjertet.

Jeg skjønner at folk kan være redde. Det er nok grunnen til at mange lar seg forlede av skremselspropaganda og lettvint retorikk når det gjelder innvandringsspørsmål. Da mister en lett overblikket.

For det første: Utviklingen er irreversibel. På alle områder er det umulig å vende tilbake til situasjonen på f.eks. 60-tallet, om det er dit en lengter. Vi må gjøre det beste ut av situasjonen slik den er.

La alle anstendige og velmenende mennesker bidra til et oppgjør med de grumsete, brune holdningene som florerer bl.a. på nettet. Stå opp og si at slike røster som tar fra andre deres menneskeverd, vil vi ikke ha verken i partier eller debatter.

La oss huske at den eneste virkelige terrorist og ekstremist som har operert i Norge, var hvit nordmann oppvokst på beste vestkant i Oslo, men med dårlige holdninger. Hans mål i livet var å bli rik og sett opp til. Det lyktes han ikke med. Var det den bitterheten han vendte mot andre?

La oss ikke la verdens nød og frykt for egen velferd eller sikkerhet gjøre at vi bidrar til holdninger som fremmer ekstremisme verken i muslimsk eller kristen eller sekulær norsk kultur. La oss derimot bli en JA-kommune som fremmer menneskeverdet og går sammen om å finne de løsninger som skal til for å takle utfordringene det innebærer å ta imot mennesker på flukt. Det er mulig. Enkelte kommuner har fått det til å bli et overskudds-foretak sågar. De som har lyktes, har f.eks. samlet alle tiltak overfor flyktninger i et samlet, kommunalt foretak.

Det er nok mange ting å se på i forbindelse med dette. Å drive asylmottak er visstnok en veldig innbringende forretningsvirksomhet for de private som disse tjenestene ofte er overlatt til.

Frivillighet og folk flest kan bidra til mye i integreringsprosessen. Å føle seg velkommen og å få anledning til å møte nordmenn, slik at en får praktisert bruk av det norske språket, vil være noe som korter ned tiden før en er klar til en arbeidsplass. Ingen lærer godt nok norsk BARE ved å gå på skole.

Et engasjement overfor mennesker som strever mer enn en selv gjør, kan sågar bidra til mer helse hos nordmenn som sliter. Jeg er selv et eksempel på det. Jeg har i mange år slitt med helsa og følt meg parkert på et sidespor. Etter mange år med attføring uten å gjenvinne full arbeidskapasitet, har jeg endelig funnet et område å engasjere meg på der jeg kan bidra uten å være bundet til faste arbeidstider.

Jeg har også møtt mange mennesker i innvandrermiljøet som gir meg mot og tro på at det nytter å gjøre noe for samfunnet. Når disse menneskene, som noen ganger har mistet nesten alt, som har familien spredt over hele verden og lever i frykt for skjebnen til dem som ble tilbake, kan greie å reise seg og kjempe for egen og andres verdighet og liv, da er det håp for oss alle!

Paula Elvesveen, 1.kandidat for MDG i Vestre Toten